Hva fremmer og hva hemmer samhandling mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten innen psykisk helse?

Abstract

Denne studien baserer seg på en kvalitativ undersøkelse som ble gjennomført perioden 2012 til 2014, og som består av syv individuelle intervju og et fokusgruppeintervju. Informantene er fagpersoner innenfor den kommunale psykiske helse- og omsorgstjenesten og psykisk helsevern i spesialisthelsetjenesten. Tradisjonelt har spesialisthelsetjenesten vært overlegen kommunene når det gjelder kunnskap. Ansatte i kommunen har vært prisgitt spesialisthelsetjenestens kompetanse, og spesialisthelsetjenesten har hatt definisjonsmakten i samhandlingen med kommunen. Målet med studien var å undersøke hva som påvirker samhandling mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten innenfor det psykiske helsefeltet. Metoden jeg brukte var kvalitative intervju med åpne spørsmål og en semistrukturert intervjuguide. Mine funn viser at klare avgrensninger mellom nivåene er viktig. Man må vite hvem som gjør hva, og hva man kan forvente av sine samarbeidspartnere. Det kan lett oppstå konflikter dersom forventninger om bistand ikke samsvarer med det som er realistisk å få gjennomført. Mye av dette kan avklares dersom ledelsen blir enig, slik at det foreligger noen strukturelle føringer for samhandlingen. Det må settes av tid og ressurser til dette arbeidet. Likevel vil det være personavhengig om samarbeidet fungerer eller ikke, og relasjoner viser seg å ha stor betydning for samhandlingen. Mine informanter forteller at samhandlingen går bedre når man blir kjent, og vet hvem man kan henvende seg til.