Ettåringen i barnehage. Om tilknytning i tilvenning : En kvalitativ studie av barnehagelæreres forståelse, og praksis, i tilknytnings- og tilvenningsarbeid

Abstract

Denne studien har til formål å øke kunnskapen om ettåringen i barnehagen, med fokus på tilknytning i tilvenningsperioden. Som en tilnærming til denne tematikken er det her blitt gjennomført intervjuer med fire barnehagelærere, med bakgrunn i følgende problemstilling: «Hvordan forstår barnehagelærere ettåringens tilknytningsbehov, og hva vektlegger de i det praktiske arbeidet med tilvenning?». Med utgangspunkt i det ovennevnte spørsmålets utforskende karakter, og valget om å intervjue noen få barnehagelærere grundig, er denne oppgaven styrt av den kvalitative forskningsmetoden. Med målsettingen om å forstå barnehagelærerne gjennom deres egne beskrivelser knyttet til undersøkelsens tema, og følgelig fortolke det på bakgrunn av min egen forforståelse, tilhører denne oppgavens vitenskapsteoretiske bakteppe hermeneutikken. Intervjuene er av typen semistrukturerte livsverdenintervjuer, organisert under hovedkategoriene: tilknytning og tilvenning. Gjennom analysemetoden «the constant comparative method», er datamaterialet utledet av intervjuene blitt kodet og analysert, og et sett hovedtema er vasket frem, innordnet forståelse- og praksiskategoriene. Den store majoriteten av norske ettåringer går i barnehage, og andelen er stadig økende. Disse tendensene er av nyere dato, og de store strukturelle og prosessuelle endringene i norsk barnehagesektor de senere år ser ut til å ha hatt noen uheldige konsekvenser. Blant annet er det fremkommet at den pedagogiske tilpasningen, rettet mot de yngste barnehagebarna, ikke alltid holder helt tritt kvalitetsmessig. Via forskning og teori er det blitt tydeliggjort at tilvenningsperioden, og fokus på at ettåringen skal bli trygt tilknyttet noen i personalet, er sentral for at de yngste barna skal oppleve trivsel og ha det bra i barnehagen — fremfor å kjenne seg utilpass og stresset. Barnehagelæreres oppfatning av tilknytningsbegrepet og dets implikasjoner, vil til stor del styre hvordan de anser egne muligheter til å representere trygghet for barnehagebarna. Derfor står dette som denne undersøkelsens hovedkategorier: barnehagelæreres forståelse og praksis. Barnehagelærerne i denne studien oversetter «ettåringens tilknytningsbehov» med «behov for trygghet». Denne tryggheten handler i følge dem hovedsakelig om at de yngste barnehagebarna blir møtt med omsorg. De snakker om godt tilknytnings- og tilvenningsarbeid som en investering for det videre. Og som et godt grunnlag for tilfredsstillende omsorgsarbeid, blir foreldre- og personalsamarbeid løftet frem som helt vii sentrale faktorer. Barnehagelærerne i denne undersøkelsen snakker mer om foreldres rolle i godt tilknytnings- og tilvenningsarbeid, enn spesifikt om ettåringen. De oppgir stor tro på, og erfaring med, at de via kunnskap og organisering har høy grad av kontroll i arbeidet med tilknytning og tilvenning. Unntakene er at interne uenigheter i personalgruppen rundt graden av foreldreinvolvering, samt den strukturelle faktoren «antall barn per voksene og antall barn per avdeling», kan virke forringende på deres tilknytnings- og tilvenningsarbeid.