Overraskelsesangrep og suksess i operasjoner : Karakteristikk, utnyttelse og håndtering?

Abstract

Overraskelsesangrep rangerer som er av de mest alvorlige trusler en nasjon kan møte. Det er en fundamental og vedvarende del av krigføring og diplomati, og innebærer en styrkemultiplikator fordel nasjoner og deres militære styrker har forsøkt å utnytte fruktene av i søken etter suksess på slagfeltet til alle tider. Allikevel foreligger det begrenset med teori for overraskelse. Spesielt hvordan det kan utnyttes for suksess i operasjoner og for håndtering av effektene av det. Russernes overraskende operasjoner mot Georgia i 2008 og Ukraina og Krim i 2014-2015 har aktualisert både nasjonal forsvarsplanlegging og håndtering av overraskelsesangrep. Hensikten med denne oppgaven er nettopp å utvide den teoretiske forståelsen av begrepet overraskelse, hvilken funksjon det har som suksesskriterium i militære operasjoner, og hva som kan gjøres for å håndtere effektene av det. Dette er så besvart gjennom tre forskningsspørsmål basert på kvalitativ metode. Først hva som karakteriserer overraskelse fra sine nevrovitenskapelige røtter til årsaker og effekter utforsket gjennom fire faktorer gjennomgående for all tre forskningsspørsmålene: Tyngdepunkt, tempo, ledelse og manøver. Dernest hvordan overraskelse kan utnyttes i operasjoner, og til slutt hvordan overraskelsesangrep overordnet kan håndteres gjennom tilpassede strategier, konseptuell tenkning og struktur. Studien argumenterer at overraskelses i sin natur innebærer å ta initiativet og skape et handlingsforsprang. Overraskelsesangrepet tilsidesetter normale maktrelasjoner gjennom å utnytte tidsrommet før offeret kan respondere i tråd med sitt potensial (mobilisering) – til fordel for målsettingen med angrepet. Dermed fremstår det som en stor styrkemultiplikator og muliggjør resultater som ellers ville vært umulig med samme ressursinnsats. Studien fortsetter med å se på kritiske faktorer for å opprettholde initiativet og videreføre effektene av overraskelse til målet med operasjon er nådd. Studien legger til grunn en erkjennelse av at predikasjon av overraskelsesangrep er svært vanskelig, og at motstanderen initialt derfor vil ha initiativet. Det moderne system, høy reaksjonsevne på deler av forsvarsstrukturen, og god treningsstandard sammen med hensiktsmessig doktrine og konsept identifiseres som kritiske komponenter i vellykket håndtering. Til slutt gjøres noen vurderinger av mulige policy implikasjoner for strategi, konsept, og kostnytteverdi for aktuelle innretninger av forsvarsstrukturen.