Show simple item record

dc.contributor.authorPedersen, Hans Chr.
dc.contributor.authorFollestad, Arne
dc.contributor.authorGjershaug, Jan Ove
dc.contributor.authorNilsen, Erlend B.
dc.date.accessioned2016-01-22T09:23:06Z
dc.date.available2016-01-22T09:23:06Z
dc.date.issued2016-01-22
dc.identifier.isbn978-82-426-2803-9
dc.identifier.issn1504-3312
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2374523
dc.description.abstractPedersen, H.C., Follestad, A., Gjershaug, J.O. & Nilsen, E. 2016. Statusoversikt for jaktbart småvilt- NINA Rapport 1178. 258 s. Denne rapporten presenterer status for alle jaktbare småviltarter i Norge, totalt 16 pattedyrarter (derav 9 fremmede arter) og 37 fuglearter (derav 6 fremmede arter). Elg, hjort, villrein, rådyr og de store rovdyr behandles ikke i denne rapporten. Rapporten beskriver et faglig grunnlag for hver enkelt art og omfatter 1) bestandsstatus, geografisk fordeling og utviklingstrender de siste 10-20 år, 2) oversikt over jaktstatistikk, herunder jaktuttak og geografisk fordeling av uttaket, 3) dagens utfordringer og kunnskapsbehov, og 4) framtidige behov for tiltak (forskning, forvaltning, informasjon mm). Denne rapporten vurderer bare småviltarter som i dag er jaktbare. Det har ikke vært rapportens mandat å vurdere om andre arter i dag kan være potensielt jaktbare ut fra Viltloven § 1 og Naturmangfoldlovens § 16. Datagrunnlaget for å vurdere utbredelse, bestander og kunnskapsbehov Det er sammenstilt data fra en rekke forskjellige kilder; Naturindeks for Norge, Rødliste og Svarteliste for Norge, Terrestrisk naturovervåking (TOV), den ekstensive terrestriske naturovervåkingen (TOV-E), og Artsdatabankens Faktaark og Artskart. For sjøfugl/andefugl er det benyttet bestandsdata innhentet gjennom Det nasjonale overvåkingsprogrammet for sjøfugl og SEAPOP. For en rekke arter er det i stor grad benyttet jaktstatistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som grunnlag for vurdering av bestandsutvikling på landsbasis, der det ikke finnes andre data om bestandsutvikling. Jaktstatistikk fra SSB er også benyttet til å vurdere jaktuttak i tid og rom. Basert på gjennomgangen av tilgjengelig informasjon og data om de enkelte artene, er det presentert utfordringer og kunnskapsbehov for hver enkelt art. Disse vurderingene er gjort i lys av rådende kunnskapsstatus innenfor økologisk forskning generelt og vurdering av bestandssituasjon spesielt. For flere arter er det pekt på konkrete framtidige behov for tiltak knyttet til både forskning, forvaltning og i noen grad informasjon. Basert på dette faktagrunnlaget, er det pekt på tiltak innenfor forvaltningen av de ulike artene som ansees nødvendig for å gjennomføre en bærekraftig høsting. I de tilfeller der spesielle informasjonsbehov avdekkes er dette påpekt. Hekkeutbredelsen for de aller fleste arter er basert på hekkefuglatlaset med data primært fra 1980-tallet. For noen arter, for eksempel grågås og skarver, kan det ha skjedd endringer i utbredelse etter at hekkefuglatlaset ble laget. Vinterutbredelse er i stor er basert på vinteratlaset fra 2006 og slik sett ikke beheftet med samme problem knyttet til endring i utbredelse. For pattedyr og for fremmede arter finnes ikke noe tilsvarende kart som hekkefuglatlas og vinteratlas, så for disse to gruppene er det aller meste av utbredelsen basert på Artsdatabankens Artskart. Mer enn 70 prosent av observasjonene i Artskart er gjort etter 2000. Imidlertid kan det finnes mangler i utbredelse som primært skyldes mangel på rapportering. Bestandsstatus for mange fuglearter er primært basert på forskjellige overvåkingsprogram og slik sett relativt godt dekket. For skogshøns, spesielt lirype, finnes gode og detaljerte data i Hønsefuglportalen, men en sammenstilling av data på nasjonalt nivå ville gitt et landsdekkende datagrunnlaget for hønsefugl generelt. Dette vil i stor grad kunne supplere eller delvis erstatte bruk av jaktstatistikk som en bestandsindikator. For noen arter, bl.a. flere av endene, mangler det helt et system for overvåking av hekkebestandene. Flere av disse overvåkes imidlertid gjennom tellinger vinterstid (se under artsomtaler), For en del fuglearter, så vel stedegne som fremmede arter, er bestandsinformasjonen mangelfull. Dette vanskeliggjør en vurdering av bestandsstatus, geografisk fordeling og utviklingstrend. For de fleste pattedyrartene er datagrunnlaget for bestandsutvikling og geografisk fordeling mangelfullt. Her benyttes derfor generell litteratur eller vurdering ved gjennomgang av Rødlista for 2015. For praktisk talt alle fremmede arter, er det svært mangelfullt datagrunnlag for bestandsutvikling og geografisk fordeling. Unntaket er villmink og kanadagås der det finnes jaktstatistikk, og informasjonen er derfor noe bedre. Dette er første gang at jaktstatistikken for småvilt fra SSB blir benyttet i full bredde for alle tilgjengelige arter. Statistikken er forbedret flere ganger fra opprettelsen i 1970/71, men her presenteres bare statistikk fra 2000/01 og det er derfor grunn til å tro at jaktuttaket mellom år i denne perioden ikke er påvirket av innsamlingsmetode. Her brukes jaktstatistikk også som en indikator for bestandsstatus for en rekke arter. For de fleste av disse er det vanskelig å vurdere om jaktstatistikk i tilfredsstillende grad reflekterer bestandsendringer over tid. Mange fuglearter kan være vanskelig å skille fra hverandre i flukt, selv for erfarne ornitologer og jegere. Særlig vanskelig kan det være å artsbestemme hunnfugler av flere av andefuglene. Dette kan medføre at det felles ender som ikke er jaktbare, men disse blir ikke med i jaktstatistikken eller rapportert på annen måte Dagens jaktstatistikk gir et samlet tall for jaktuttaket i løpet av et jaktår (fra 1. april til 31.mars neste år). Den gir ikke grunnlag for å vurdere når på året jakta utøves og jaktuttaket er størst. Slik kunnskap er viktig for å vurdere effekten av jakt på en art og dens bestandsstatus. For å kunne vurdere om jaktuttaket hovedsakelig er bestemt av når artene ankommer jaktområdene, som for eksempel hos trekkende arter, eller av jaktinnsats, som for eksempel hos stasjonære arter, vil det være nødvendig å innhente data om sesongmessige variasjoner i både jaktutøvelsen og forekomsten av viltet. I dag gjennomføres ikke vingeinnsamling fra skutte hønsefugler og andefugler. For andefugl kan det imidlertid være flere grunner til å vurdere om dette bør tas opp igjen. Vinger fra skutte fugler kan gi informasjon om artsfordeling, alders- og kjønnssammensetning og informasjon om omfanget av feilbestemming av art. Kunnskap som innhentes gjennom vingeinnsamling kan dermed benyttes til å vurdere sammensetningen av kjønn og alder, og dermed om populasjonen har god demografisk struktur. Det finnes lite kunnskap om trekktidspunkt og trekkforløp for mange arter, spesielt for mange andefugler. Det er derfor ønskelig med økt innsats for å få bedre oversikt over når fuglene forlater hekkeområdene, hvilke rasteområder de bruker under trekket, og hvor de overvintrer. For mange ender og sjøfugler mangler eksempelvis god kunnskap om hvor de oppholder seg utenom hekketiden. Bedre kunnskap er imidlertid viktig for å få innsyn i status og framtidsutsikter, og for en bærekraftig forvaltning. Artsomtaler For gjessene foreligger det god informasjon om både grågås og kortnebbgås, mens datagrunnlaget for kanadagås er svært mangelfullt på mange områder. Med reduserte bestander for en rekke andre jaktbare arter, ser mange rettighetshavere gjessene som en viktig fremtidig jaktressurs. Grågåsa kan starte høsttrekket så tidlig at en mange steder knapt rekker å jakte på den innenfor ordinær jaktsesong. Som et resultat av dette utarbeides det stadig flere lokale forvaltningsplaner som bl.a. innebærer tidligere jaktstart. I tillegg felles sannsynligvis flere tusen grågjess som «skadegås» langs kysten. For kortnebbgås er det utarbeidet en egen internasjonal forvaltningsplan med mål om å holde total hekkebestand på 60 000 individer gjennom jaktuttak i Norge og Danmark. Jaktuttaket er nå tilstrekkelig stort til å nå forvaltningsmålet som er satt. Hvis målet skulle være å holde grågåsbestanden stabil på dagens nivå, kan jaktuttaket sannsynligvis være betydelig høyere enn dagens nivå på ca, 15 000 individer. En generell svakhet ved gjennomgangen av status for andefugler er at det ikke eksisterer overvåkingsprogram for hekkebestandene av disse artene. I noen områder overvåkes flere arter gjennom årlige tellinger av overvintrende fugler i noen områder, men vi vet ikke hvor representative disse er for bestandsutviklingen i Norge. For andefugler som primært hekker i ferskvann er det en tendens til en betydelig reduksjon i antall skutte individer i siste femårsperiode sammenlignet med forrige periode. Årsakene til dette er ukjent, men kan skyldes både endringer i endenes forekomst i tid og rom, endringer i forvaltning, eller endring i jaktutøvelsen. Jakt på ærfugl er tillatt i noen fylker på Østlandet og det er trolig ærfugler fra norske hekkebestander det blir jaktet på. Det finnes ikke data som kan vise at denne jakta har en negativ effekt på bestanden i denne regionen. Havelle, svartand og ærfugl er vurdert som nær truet (NT) på den norske rødlista for 2015. Disse artene, med unntak av svartand, finnes også på andre nasjonale og internasjonale rødlister. Det bør derfor vurderes om dette skal få konsekvenser for jaktbegrensende tiltak for disse artene. Rypejakt er fortsatt den type småviltjakt som engasjerer flest småviltjegere i Norge, selv om fellingstallene har gått til dels sterkt tilbake de siste 15-20 åra og både lirype og fjellrype nå finnes på den norske rødlista for 2015. For alle skogshønsarter er det innført restriksjoner på jaktutøvelsen, og rettighetshavere har foretatt nødvendige reguleringer for å gjennomføre en bærekraftig forvaltning. Restriksjoner på jaktutøvelsen vil føre til at jaktstistikken påvirkes i større eller mindre grad avhengig av bestandssituasjon og tiltak. Dette betyr at en framtidig bruk av jaktstatistikken bør evalueres og harmoniseres med bestandstakseringer for alle de fem skogshønsartene. Dette for å få en bedre innsikt i faktisk bestandsstatus. Vi har god kunnskap om jaktas betydning for lirypebestandens utvikling, men det mangler tilsvarende informasjon for de andre skogshønsartene. Det er allikevel innført forskjellige typer restriksjoner i forbindelse med jakt på alle skogshønsartene etter at bestandene av mange arter syntes å bli redusert. Men det mangler gode data på effekten av forskjellige restriksjoner som er tatt i bruk. For jerpe, storfugl, orrfugl og fjellrype bør omfanget av takseringer økes og innarbeides i de årlige hønsefugltakseringene som nå inngår i Hønsefuglportalen (http://honsefugl.nina.no/). En bedre utnytting av denne takseringsaktiviteten, samt en evaluering i forhold til overvåkingsprogrammene TOV og TOV-E burde kunne gjøres for alle skogshønsartene. Det er tillatt å jakte på toppskarv i de fire nordligste fylkene, inkludert noen kommuner i Sør- Trøndelag. Imidlertid viser jaktstatistikken at det felles toppskarv i langt flere fylker og kommuner enn det jakttidsforskriften tillater. Årsaken til dette er ukjent. I lys av dette kan det være behov for å vurdere om jakttidene på toppskarv skal justeres i tråd med at bestandsutviklingen nå er positiv i Sør-Norge. Det er relativt få felte toppskarv, og feil artsbestemmelse, dvs. at toppskarv artsbestemmes til storskarv, kan være en årsak til at det er lave fellingstall for toppskarv sammenliknet med storskarv. De to jaktbare måkeartene gråmåke og svartbak ser ut til å ha hatt en negativ bestandsutvikling siden slutten av 1990-tallet. Bestandene av disse artene bør følges nøye, og forvaltningstiltak bør vurderes med grunnlag i den tilsynelatende negative bestandsutviklingen og den reduserte avskytingen de siste 10 år. Av jaktbare vadefugler felles det fortsatt et ikke ubetydelig antall rugder, særlig på Sør-Vestlandet. I seinere år har det imidlertid vært en betydelig nedgang i antall skutte rugder. Om dette kan være en indikasjon på at bestanden av rugde i Norge har hatt en bestandsnedgang i samme periode er ukjent. Imidlertid synes rugdebestanden i Skandinavia å være relativt stabil. Heilo og enkeltbekkasin bør forvaltes på bakgrunn av artenes bestandsutvikling i Norge og risiko for utilsiktet felling av andre fredete vadefuglarter. Ringdue er en viktig jaktressurs særlig på Østlandet. Selv om jaktuttaket har vist en nedadgående trend, er det lite som indikerer at dette reflekterer en negativ bestandsutvikling. Bestanden av ringdue synes å ha vært relativt stabil i siste 10-årsperiode. De to jaktbare trosteartene gråtrost og rødvingetrost har hatt en negativ bestandsutvikling de siste 10 årene, og fellingsstatistikken for de to artene samlet har også vært fallende. Om dette betyr at interessen for troster som jaktobjekt har avtatt eller om det finnes bestandsrelaterte årsaker vites ikke. Kråkefuglene nøtteskrike, skjære, kråke og ravn beskattes i relativt stort omfang. Motivasjonen til å jakte på disse artene er trolig mer av viltstellmessig årsak og av andre hensyn enn som matressurs. Vi har i dag «kunstig» store bestandene av kråkefugler som et resultat av bedret næringsgrunnlag pga. menneskeskapte endringer. Det er derfor viktig å ha fokus på disse artene i forvaltningssammenheng også på grunn av kråkefuglenes vesentlige rolle som predatorer på andre viltarter. Rødreven har en økologisk nøkkelfunksjon i mange av våre økosystemer, og god kunnskap om rødrevbestanden er derfor viktig for forvaltning av mange andre småviltarter. I vår jaktstatistikk har vi sannsynligvis et grovt bilde av bestandsutviklingen for rødrev, men vi mangler helhetlige registreringer av rødrevbestanden i Norge. En mulig metode kan være snøsporing, men mer lovende er etablering av overvåking av mange småviltarter med viltkamera. Selv om det fra mange hold påpekes at rødrevbestanden er stor og at dens effekt som predator på en rekke arter, så vel jaktbare som ikke jaktbare arter, er av stor betydning for artsmangfoldet, har vi fortsatt liten kunnskap om dette. Jakt bør motiveres ut ifra at rødreven er et interessant jaktobjekt og at revejakt har lange tradisjoner i Norge. For alle de jaktbare mårdyrene finnes tilgjengelig jaktstatistikk fra SSB, men på samme måte som for en rekke andre arter, mangler vi kunnskap om denne statistikken reflekterer bestandene for røyskatt, mår og grevling på en god måte. Også for røyskatt og mår kunne en mulig metode være snøsporing, men mer lovende er etablering av overvåking av mange småviltarter med viltkamera. Prisene på viltskinn har de siste tiårene falt svært mye. Røyskatt og mår blir derfor i dag hovedsakelig jaktet og fanget som ledd i predatorkontroll og ikke for pelsens skyld. Vi mangler imidlertid god dokumentasjon på disse artenes betydning for bestandsutviklingen av andre småviltarter. Jakt og fangst bør derfor motiveres ut ifra at disse artene er interessante jaktobjekt i seg selv og at jakt og fangst har lange tradisjoner i Norge. Det er ingen indikasjoner på at dagens uttak av disse artene har noen begrensende effekt på bestandsstørrelsen, kanskje med unntak av svært lokalt. For jaktbare gnagerne og haredyr finnes tilgjengelig jaktstatistikk fra SSB, men på samme måte som for en rekke andre arter, mangler vi kunnskap om denne reflekterer bestandene for hare, ekorn og bever på en god måte. For hare og ekorn kunne snøsporing kanskje gi et bedre estimat for bestandsstørrelse og fordeling, men mer lovende er etablering av overvåking med viltkamera. Imidlertid indikerer en gjennomgang av mulige påvirkningsfaktorer for jaktstatistikk for hare at jaktuttaket speiler tilsvarende endringer i bestanden. Allikevel har vi liten kunnskap om harebestandens reelle størrelse på landsbasis. I Norge viser jaktstatistikken en betydelig nedgang i antall skutte harer de siste 10-20 åra, noe som overveiende sannsynlig også gjelder for bestanden. På denne bakgrunn ble hare ført opp som NT (nær truet) i rødliste for Norge i 2015. Årsakene til denne bestandsnedgangen er ukjent, selv om flere faktorer har vært trukket fram. Siden vi ikke vet hvor stor harebestanden reelt sett er, er det også vanskelig å si noe om hvor stor andel av bestanden som hvert år skytes. Det er allikevel grunn til å tro at jaktuttaket er forsvarlig når en ser på større områder, men det er sannsynlig at svært høyt jakttrykk vil kunne redusere harebestanden lokalt. Imidlertid finnes lite data for å vurdere dette. Avskytningstall for bever har avtatt siden årtusenskiftet, men det er ukjent om dette skyldes manglende interesse for beverjakt eller om det speiler en bestandsnedgang. I forvaltningssammenheng er dette viktig å belyse bl.a. for å vurdere betydningen av jaktuttaket for bestanden lokalt og regionalt. Flere fremmede pattedyrarter; kanin, beverrotte, dåhjort, mufflon, finnes bare svært sporadisk og i tilknytning til lokale rømminger og/eller utsetting. Artene vil i varierende grad være en trussel for stedegne arter og det er derfor viktig å få oversikt over antall rømminger og gjennom jakt forsøke å hindre spredning. Overvåking med viltkamera kan være en velegnet metode. Bisam, mårhund, sørhare, villsvin og ikke minst villmink, vil kunne påvirke stedegne arter og økosystem negativt og bør derfor overvåkes og beskattes slik at spredning begrenses. Villmink er etablert i norsk natur og bestandsutviklingen kan i noen grad følges gjennom jaktstistikken. Det er allikevel ikke kjent i hvor stor grad denne reflekterer minkbestanden. Det er også uklart i hvilken grad denne statistikken inkluderer organiserte uttak av mink i noen områder, og som i dag kan rapporteres både på Rovbase og Artsobesrevasjoner. Det er ikke kjent i hvilken grad rømminger fra minkoppdrett «vedlikeholder» en vill bestand. Mange av disse artene kan sannsynligvis overvåkes med viltkamera. Mens kanadagås finnes hekkende mange steder i landet og har etablert en levedyktig bestand, finnes arter som stripegås, knoppand, mandarinand og stivhaleand bare sporadisk forekommende og sjelden hekkende. Stripegås ansees å ha relativt stor potensiell skadeeffekt og bør nok overvåkes og begrenses i antall og utbredelse. De andre artene, med unntak av stivhaleand, har lavt skadepotensial. Bestandsutviklingen for kanadagås kan i noen grad følges gjennom jaktstistikken. Det er allikevel ikke kjent i hvor stor grad denne reflekterer bestanden. Siden den reelle bestandsstørrelsen er ukjent er det vanskelig å si om dagens jakt påvirker bestanden i vesentlig grad Mens fasan tidligere fantes flere steder i Sør-Norge har omfanget av utsetting avtatt og fasan finnes nå bare få steder på Sør- og Østlandet. Omfanget av utsetting og felling bør imidlertid registreres som et grunnlag for bestandsovervåking av arten.nb_NO
dc.description.abstractThis report reviews the status of all harvestable small game species in Norway. This covers 16 mammals (including 9 alien species) and 37 birds (including 6 alien species). Moose, red deer, wild reindeer, roe deer and the large carnivores are not covered by this report. The report reviews the scientific basis for management of each species concerning the following topics; 1) population status, geographic distribution and trends during the last 10-20 years, 2) an overview of hunting statistics, including size and geographic distribution of the hunting bag, 3) present day management challenges and knowledge needs, and 4) future needs for actions (research, management, information). This report only covers species that are presently open for harvest. It was not within the reports mandate to evaluate the potential for hunting other species. Data used to assess species distribution, population size and knowledge needs Information has been compiled from a wide range of sources; including the Norwegian Nature- Index, the Red and Black lists for Norway, the Terrestrial Monitoring Program (TOV), the Extensive Terrestrial Monitoring Programe (TOV-E) and the various information products of the Norwegian Biodiversity Information Centre (NBIC). For seabirds and ducks information has been obtained from the National Seabird Monitoring Program (SEAPOP). For many species we have used hunting statistics provided by the Statistics Norway as a foundation to evaluate population trends and harvest levels. Based on this review of existing information and data on the individual species we present an overview of challenges and knowledge needs for each species. These considerations are based on general levels of ecological knowledge and the species population status. For several species we identify concrete future needs for actions within research, management and information. Based on this evaluation we have identified management actions for several species that are necessary to ensure that harvest is sustainable. Data on nesting distribution for most bird species is based on bird-atlas data which is primarily from the 1980's. For some species, such as greylag geese and cormorants, there may have been significant changes in distribution. Winter distribution is mainly based around the more recent Winter Distribution Atlas for Birds from 2006. There are no comparative atlas data for mammals or alien species. Accordingly data on distributions of these species are mainly based on NBIC's Species Maps, although there are obvious gaps in these distributions that are primarily due to a lack of reporting. The population status for many bird species is primarily based on various monitoring programs and is therefore relatively well covered. There is a wealth of detailed data for local populations of grouse species, especially willow ptarmigan, in the Grouse Portal system (http://honsefugl.nina.no/Innsyn/). A national level overview of these data provide a good picture of their overall status. This data can supplement, or even replace, hunting bags as the main indicator of population trend. For many species, including some ducks, the only source data available is hunting bags. This makes any assessment of their status, distribution and trends very difficult. Data on distribution and trends of many mammals is very poor. Accordingly, we availed of the general literature and national Red List assessments from 2015. There is no data available on trends in alien species apart from Canada geese and American mink where hunting bags are available. This is the first time that all small game hunting statistics from Statistics Norway have been collated for all available species. The statistics have been improved several times since 1970-71. However, in this report we only present data from 2001-01 to ensure that data are comparable. The ability of hunting bags to reflect population trends is unclear for many species. The present hunting statistics give an overview of the numbers shot during a hunting year (from April 1st to March 31st). This does not allow a breakdown over time to identify the periods when hunting is most intense, such that it is not possible to tell if high harvest is due to periods when birds arrive in a given area in large numbers or when hunting effort is greatest. There is no longer a collection of wings from shot grouse and ducks, however our review indicates that there could be several reasons to resume this practice, especially for ducks. Wings can provide information on species identify, age and sex, as well as allowing an estimate of the extent of misidentification of species. There is very little data on timing of migration and migration routes for many species, especially ducks. There is therefore a need for an increased investment to identify when birds leave their nesting areas, which stop-overs they use during migration, and where they overwinter. Such information is necessary to effectively assess their status, evaluate threats, and ensure that harvest is sustainable. Good data is available for both greylag and pink-footed geese, however data on many aspects of Canada geese is lacking. Due to a decrease in the populations of many other game species, landowners are increasingly seeing geese as a valuable game resource. Greylags are starting to migrate so early from many areas that they leave before the normal hunting season opens. As a result there is an increasing trend for local management plans to open for hunting before the normal hunting season. In addition, several thousand greylag geese are shot each year as "problem-geese" (in response to damage to crops). Pink-footed geese are subject to an international management plan which uses hunting in Norway and Denmark to maintain a total breeding population of 60.000 individuals (within this transboundary population). If the national goal for greylag geese is to maintain a stable population of 15.000 individuals it should be possible to increase the harvest pressure above present levels. A general problem for assessing the status of ducks is the lack of any monitoring programs for breeding populations of these species. In some areas multiple species are monitored on their winter areas, but it is unknown how representative these areas are for the national situation. For ducks that breed in freshwater habitats there has been a considerable reduction in hunting bags during the last 5 years. The reason is unknown, but could be due to changes in their distribution, changes in management, or a reduction in hunting pressure. Hunting of eider ducks is permitted in some parts of southeastern Norway, and it is likely that this targets individuals that breed in Norway. There is no indication that hunting is having a negative impact on the populations in this region. Long-tailed ducks, common scoter and eider ducks have recently been classified as Near Threatened on the national Red Lists from 2015. With the exception of common scoter, these species also appear on other national and international red lists. It is therefore necessary to consider if this should not lead to measures to limit hunting of these species. Ptarmigan hunting is still the form of small game hunting that involves the largest number of hunters in Norway despite the hunting bags declining dramatically during the last 15-20 years and both willow ptarmigan and rock ptarmigan being placed on the Norwegian Red List in 2015. Restrictions have been placed on the harvest of all grouse species such that managers and landowners can influence harvest levels. This will mean that in the future, game bags will not so directly reflect population size, requiring an increased focus on integrating the information coming in from local monitoring activities. We currently have good knowledge about the effect of hunting on willow ptarmigan, but such data is lacking for the other grouse species. Despite this, several restrictions have been placed on hunter harvest of all five species, although it is not known to what extent these restrictions help. We recommend an increased effort in monitoring of hazel grouse, black grouse, capercaille and rock ptarmigan via the Grouse Portal and the various Terrestrial Monitoring Programs (TOV and TOV-E). Shags can be harvested in the four northern counties (Finnmark, Troms, Nordland and Nord- Trøndelag) and some of the municipalities of Sør-Trøndelag. However, the hunting statistics indicate that individuals are shot in many other parts of Norway where it is not allowed, for reasons unknown. Misidentification can explain the relatively low hunting bag of shags compared to cormorants. Accordingly it may be necessary to evaluate the hunting regulations for shags now that their population trend is positive in southern Norway. The two harvestable sea gulls, European herring gull and greater black-backed gull, appear to have had negative population trends since the 1990's, and hunting bags have become reduced in the last 10 years. The populations of these species need to be monitored closely and management actions should be considered. Among the harvestable waders a considerable number of woodcock are shot each year, especially in southwestern Norway. However, the harvest bags have shown a considerable decline in recent years, but it is unknown if this is due to a nationwide population decline. Overall, the Scandinavian woodcock population appears to be relatively stable. Golden plovers and common snipe should be managed in line with their population trend in Norway and the risk of misidentification with other protected species of wader. Wood pigeons represent a considerable game resource, especially in southeastern Norway. Even though hunting bags have shown a downwards trend in recent years there are no indications that this is due to a change in population size which appears to have been stable for the last 10 years. The two harvestable thrushes, fieldfare and redwing, have had a negative population trend during the last 10 years, and harvest bags for both species have declined during the same period. It is unknown to what extent the interest in thrush hunting has declined. The corvids, Eurasian jay, magpie, hooded crow and raven, are killed on a large scale. The motivation for hunting these species is probably more to control their populations than to harvest a food resource. The populations of these species are currently believed to be artificially high due to a high access to anthropogenic food sources. It is therefore important to focus on these species within management for several reasons, including the role of corvids as predators on other game species. Red foxes can potentially have a key ecological function in many ecosystems, and a good knowledge of red fox populations is therefore important for management of many other small game species. Hunting statistics probably provide a coarse scale view of population changes. Unfortunately, there are no other monitoring efforts aimed at this species. There are many claims that the red fox population is large and that it has a negative impact on biodiversity in general, including other small game species. However, we have very little knowledge on its ecological impacts. Hunting should be motivated from the point of view of red foxes being an interesting game species, and fox hunting has a long tradition in Norway. The only data available on harvestable mustelids comes from the hunting statistics (for pine marten, badgers and stoats) and it is not known to what extent the trends here reflect real trend sin population development due to the lack of independent monitoring efforts. The price of furs has dropped dramatically in recent years, so there has likely been a decrease in harvest motivated by the desire to obtain furs and a greater focus on predator control. Like with red foxes, we still lack good data on their real impact on small game, such that it is recommended that their harvest be motivated more by the challenges of the hunt and the tradition. The only data on beavers, red squirrels and mountain hares comes from hunting statistics, and it is again unknown if these trends reflect real trends in populations. The hunting statistics show a major decrease in numbers of harvested hares during the last 10-20 years, which may well represent a real population decrease. Based on these indications hares were listed as Near Threatened in the Norwegian Red List in 2015. The causes of these declines are not known, although multiple drivers have been mentioned. Because there is no estimate of the actual size of the hare population it is difficult to say how much impact the reported levels of harvest are having on the population. There are no indications that overall harvest levels are too high, although there may be some local effects. Beaver harvest has declined since the start of this millennium, although it is not known if this is due to a decline in the beaver population or a decline in beaver hunting. It is important to clarify this in order for local management to adapt. Several alien species such as rabbits, coypu, fallow deer and mouflon have very limited distributions, often associated with escapes or releases. Because of potential negative impacts that these species can have it is recommended that they be monitored, and that hunting should be used to prevent their expansion. Muskrats, racoon dogs, brown hares, wild boar and American mink can have large impacts on native fauna and should therefore be monitored and harvested at high levels to prevent their expansion. Mink are so well established in Norway that the hunting statistics can be used to follow their distribution on a coarse scale, although it is unknown how closely the harvest bags reflects real population trends. For the mammal species there are a number of multi-species monitoring systems that could be deployed. Snow-tracking is a traditional method, although the recent development of cameratrapping could also offer a valuable alternative. While Canada geese have established themselves as a widespread breeding species, alien species like bar-headed geese, Muscovy duck, Mandarin duck and ruddy duck only have sporadic presence and rarely breed. Bar-headed geese have the potential to have large negative impacts and should be closely monitored and controlled. The other species, with the exception of ruddy ducks, have less potential for negative impacts. The population development of Canada geese can be partially followed using hunting statistics, although it is not known to what extent these trends follow the real trends in population size. The lack of a national estimate of population size also makes it impossible to determine the impact that harvest is having on the population. While pheasants were once common in several parts of south Norway, there have been declines in the extent to which they are released, so they are now only found in a few locations in southern, and southeastern Norway. We recommend the monitoring of both the extent of releases and harvest bags as a component for monitoring the species.nb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.relation.ispartofseriesNINA Rapport;1178
dc.subjectsmåviltnb_NO
dc.subjectjaktnb_NO
dc.subjectbestandstatusnb_NO
dc.subjectkunnskapsstuatusnb_NO
dc.subjectforvaltningnb_NO
dc.subjectsmall gamenb_NO
dc.subjecthuntingnb_NO
dc.subjectpopulation statusnb_NO
dc.subjectknowledgenb_NO
dc.subjectmanagementnb_NO
dc.subjectNINA Rapportnb_NO
dc.titleStatusoversikt for jaktbart småviltnb_NO
dc.typeResearch reportnb_NO
dc.source.pagenumber258 s.nb_NO
dc.relation.projectMiljødirektoratet: M-483|2016nb_NO
dc.description.localcode© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.nb_NO


Files in this item

This item appears in the following Collection(s)

  • NINA Rapport/NINA Report [1264]
    NINAs vanligste rapporteringsform til oppdragsgiver etter gjennomført forsknings-, overvåkings- eller utredningsarbeid.

Show simple item record