Smarttelefon som medierende artefakt i naturfag

Abstract

Dette studiet ser på hvordan smarttelefon kan benyttes som medierende artefakt i naturfag på ungdomstrinnet. For å belyse problemstillingen valgte jeg å gjennomføre en fenomenologisk studie med fem informanter. Informantenes forståelse av fenomenet ble analysert ved hjelp av det Moustakas (1994) kaller for Stevick-Colaizzi-Keen-metoden, hvor informantenes uttalelser ble gruppert i henhold til forskningsspørsmålene i studien. Resultatkapittelet er en sammenfletting av de individuelle ståstedene, og danner en felles forståelse av fenomenet. Oppgaven er innrammet i et sosiokulturelt perspektiv, med fokus på sentrale begreper som artefakter og mediering. En inkludering av smarttelefon som medierende artefakt i naturfag på ungdomstrinnet blir også sett i lys av lærerens og elevens digitale kompetanse. Funn i studien viser at smarttelefon har mange potensielle bruksområder i naturfag, og kan både erstatte allerede benyttede tradisjonelle verktøy og tilføre nye som gjør at elevene kan gjøre målinger i større grad enn før. En inkludering av smarttelefon som undervisningsverktøy vil gjøre at flere elever kan ta aktivt del i læringsprosessen, da den øker tilgangen på utstyr. Denne teknologien vil også komme til nytte i feltarbeid, hvor den kan være en kilde til oppdatert informasjon, kartoteker via apper eller som verktøy for registrering, dokumentering, måling og kommunikasjon. Den store spredningen i merker og modeller krever at læreren er oppdatert på området, og må kunne utøve brukerstøtte på de enhetene som finnes i klasserommet. En inkludering av denne type personlig teknologi i skolen kommer med mange utfordringer som vil kreve at læreren har kompetanse til å være en tydelig leder i et teknologitett klasserom.